Musikk og barn podden

EPISODE 1: Spontansang og spontansyngende voksne

Medvirkende: Lise Lotte Berg Ågedal og Kajadilani Fiiksdal
Produsert av Musikk fra livets begynnelse i samarbeid med Krafttak for sang

Tekstversjon:

Intro: Velkommen til Musikk & barn podden med Lise Lotte og Kajadilani.
Her får du tips og ideer til ditt arbeid med musikk og barn i alderen 0-6 år.

Kajadilani: Velkommen til Musikk & barn podden episode 1. Mitt navn er Kajadilani Fiiksdal, jeg er medarbeider i Syngende barnehage, og sitter i lokalene til Stavanger kulturskole med Lise Lotte Berg Ågedal.

Lise Lotte: Hei. Jeg er redaktør for fagbladet Ride ranke, som er fagbladet til Musikk fra livets begynnelse og så jobber jeg på Oslo Met på barnehagelærer utdanningen der. Og i dag gleder vi oss veldig til å snakke om spontansyngende voksne. Det er et tema jeg brenner veldig for, og det gjør sikkert du også Kajadilani.
Kajadilani: Mmm (enig).

Lise Lotte: Det er jo sånn at , dere har sikkert lagt merke til det – alle som jobber med barn ser jo det – at barn synger! Også når de voksne ikke synger. Gjerne når de er alene. Når de er oppslukt i sin egen lek. Sitter og fikler med, sitter og tegner, så ser vi at sangen følger bevegelsene til tegningen. Det er jo barns spontansang, som har ulike former og ulike varianter. Kort fortalt er barns spontansang den spontane sangen som barn har, som ikke nødvendigvis er en ferdigsang.

Det er jo noen som tenker at spontansang det er alle spontane sanger som barnet gjør. Det er ikke helt det, men nesten. For vi ser gjerne nye varianter av kjente sanger for eksempel. For barn kan ta «Bæ bæ lille lam», men synger nye varianter av den eller har helt fri sang. Og er det noe vi voksne kan gjøre for å stimulere den spontansangen? Det er det jo. Blant annet at vi synger mer selv spontant.

Kajadilani: Og jeg tenker jo den spontansangen oppstår jo ofte når vi er i den der, når vi går inn i vår egen lille boble, hvor tiden stopper lit topp.

Lise Lotte: Og det er nettopp da man kan undre seg;  «skal jeg stikke hull på den bobla?». Hvis barn er i bobla, og kanskje synger uten å forstå at det er det de gjør, for de er så oppslukt av egen lek at de kanskje ikke er bevisst på at de synger. Og jeg har gjort det flere ganger at jeg har begynt å synge med barn som er sin egeninitierte lek, og egentlig ikke merker at jeg observerer, og så synes jeg det er så fint! Og så vil jeg være med å synge og så blir barnet veldig flau. Og da har du jo, da er det jo mot sin hensikt at jeg prøver å delta i barnets spontansang. Men hvis jeg er med fra starten, det er det flere studenter også som også har fortalt, som går på deltid som jobber i barnehage ellers og så er de litt på skole, så forteller de at hvis jeg er med fra starten, hvis jeg er med og synger samtidig som barnet begynner å synge så er det helt naturlig måte å bli med på barnets spontansagn.

Men så er det en annen måte vi kan bli med ved at vi toner oss inn. Det er jo et lite nøkkelord her da, som vi skal snakke om i denne episoden.

Kajadilani: Ja, «å tone oss inn». Kan du si litt mer om det?

Lise Lotte: Ja, jeg er jo musikkterapeut og da snakker vi mye om affektiv inntoning, altså følelsesmessig inntoning og tone seg inn på der barnet er, overført oss voksne i samtale for eksempel. Hvis jeg er eitrandes forbanna og så er det noen som snakker til meg i en helt annen emosjonell tilstand, så kan det øke min smerte! (ler) På samme måte som hvis jeg er veldig lei meg og så er det noen som ler av meg og møter meg sånn så føler jeg meg absolutt ikke møtt, og da blir ikke min sorg noe mindre. Men ved at vi toner oss inn på hverandre når vi snakker sammen, litt det samme som skjer i sangen at jeg toner meg inn på det stemningsleie barnet er i, for barn synger gjerne i det stemningsleie de er i. Så vil det være større sannsynlighet for at jeg kan bli med i barnets spontansang.

«Men hvorfor i all verden skal man bli med i banets spontansagn?» kan noen spørre seg. Det er jo delvis fordi at vi vet jo at det kan være veldig relasjonsbyggende. Det kan skape veldig sterke gode møter mellom voksen og barn ved at vi er med. Og så har i hvert fall jeg erfaring fra at sangen ofte varer lenger. Det blir en aktivitet som varer lenger utover det barnet gjør av seg selv hvis det er flere som blir med, som bekrefter barnets sang. (imiterer barnet) «Oi, mine lyder og min egenkomponerte sang blir plukket opp av andre! Det er flere som vil være med!» Det gir jo en motivasjon til å fortsette. Og så vil vi jo at barn skal fortsette, for det er jo så mye språklæring, og det er også rom for følelsesregulering ved å jobbe med spontansang med barn. For som jeg sa i sta; barn synger gjerne i den følelsen de er i. Og det er ikke alltid vi vil at barnet skal være i den følelsen de er i, da kan vi snakke om affektiv omstemming; vi vil synge dem over i en annen stemning, gjerne i en mer positiv stemning. Men det handler også om at jeg først må tone meg inn: hvor er barnet? Og så synge meg over i noe som kanskje er mer positivt for barnet. Emosjonelt.

Kajadilani: Kan jeg bare si at det med å tone seg inn handler også om å komme på samme bølgelengde. At det er en annen måte å si det på.

Lise Lotte: Det er det. Jeg har jo snakket mye om dette i undervisning. Med ulik respons fra studentene for å si det sånn. En ting er å tone seg inn på barnets lyder og være med i barnets spontansang. En annen ting er jo det å synge om det som skjer. Det å være en spontansyngende voksen. «Jeg synger overganger. Jeg synger på deg lua», når du er i garderoben for å gjøre påkledningen mer smidig og morsom, mere leken. Så nevnte jeg dette her, tror det var for et år siden nå på en språkfordypning hvor det var en student som fikk armene strammere og strammere i kors foran brystet og jeg så på han at han  (ler) han likte ikke så godt det han hørte. Han ville ikke gjøre dette selv, og når du står der som lærer og skal formidle et eller annet som du brenner veldig for og så er responsen rynka bryn og armer i kors så tenker du at ja, du når ikke helt inn da. Men han hadde veldig behov for å fortelle meg etterpå at (imiterer studenten) «det der, det gjør jeg ikke’ass. Jeg går ikke og synger om det barna gjør i barnehagen! Jeg er ikke musikalsk og det at jeg plutselig skal synge noe som ikke er planlagt engang, det gjør jeg ikke’ass!» (imiterer seg selv) «Nei, nei, nei. Du tar med deg det du vil og så skal du ikke gjøre noe som føles helt feil for deg», sa jeg, «men tro meg det er veldig effektivt, spesielt hvis du jobber med barn som det kan være vanskelig å få kontant med, å synge om det barna gjør på en respektfull måte, synge på barnas lyder, det er utrolig godt verktøy for å få kontakt». (imiterer studenten) «Ja, ja, samma det’ass! Jeg gjør ikke det!»

Så går det tre uker, og så møter jeg ham igjen. (imiterer studenten) «Du, jeg måtte teste det du snakka om! Bare på trass da, for da tenkte jeg at jeg skulle sjekke at det ikke funker, for det kommer ikke til å funke!» Så hadde han sittet i sandkassen og dunket på en bøtte og sunget veldig lite entusiastisk (imiterer studentens spontansang:) «Jeg slår på ei bøtte, jeg slår på ei bøtte ja. Bøtta er her. Vi er her. Du og jeg.» «Og vet du hva som skjedde eller?» Han gutten hadde passet på at det ikke var noen andre voksne til stede, for det ville vært veldig kleint for han. Så han satt bare der og sang veldig lite entusiastisk om denne bøtta, han skulle bare gjøre det jeg sa, men med en «lack of entusiasm». Og så sa han (imiterer studenten:) «det som skjedde vet du var at han gutten begynte å slå sammen med meg og begynte å synge!»

Og det som var enda mer fantastisk var visstnok at det hadde kommet en jente inn fra sidelinja, som han ikke visste ikke kunne snakke. Han hadde aldri hørt henne si et pip, og hun begynte å synge med! (imiterer jentas spontansang:) «Jeg vil slå på bøtta, åå, bøtta og vi slår på bøtta» Og så viste det seg at spesialpedagogen hadde sunget med denne jenta. Og det var deres form for kommunikasjon, men han visste ikke at hun kunne noen ord i det hele tatt!  Så det var absolutt en aha- opplevelse for han. (imiterer studenten:) «Så jeg begynte med det i garderoben også, vettu, og synge på skoa. Så det har blitt sånn musikal stemning i barnehagen!» Og det er jo ingen ting som varmer hjertet mitt så mye som at studenter som i utgangspunktet er skeptiske og så tester de det ut, for det handler jo ikke om å være veldig god til å synge, eller å være genial eller finne på de mest fantastiske tekstene, det handler om å tørre og det å faktisk synge om det som skjer. Og det trenger ikke skje noe særlig. Man sitter stille. Masse å synge om der! (spontansynger:) «Du og jeg er her. Og vi sitter sammen». «Og her er en spade: dunk-dunk-dunk».  Så det trenger ikke skje noe, men man synger om bare det at man er der sammen. Og det var det han hadde gjort da, med gradvis større og større entusiasme.

Kajadilani: Så det handler jo også om å bruke stemmen på en litt annen måte. Han kunne jo bare sagt at «nå slår jeg på tromma», nei bøtta, eller sagt «nå tar vi på skoene», men i stedet for så synger en det og da når det jo frem på en helt annen måte også.

Lise Lotte: Ja, for det blir mye mer lekent og gøy med en gang du setter på den melodien. Altså man kan gjøre mye gøy, for språket er jo en rytmemaskin hvis man tenker over det! (sier ordet rytmisk:) «Rytmemaskin- rytmemaskin». Mye trommegroove i bare det å si noe hvis jeg sier det om igjen og om igjen. Men hvis jeg synger det (synger:) «Rytmemaskin- rytmemaskin» så blir det, nå ble det tilfeldigvis det ordet, så blir det mer levende og gøy med en gang, og barn er jo musiske av natur. De har jo en sånn, hvis man ser på bitte små barn som kommuniserer for aller første gang med mor eller far; de synger jo! Og de aller fleste foreldre heldigvis vil imitere det barna synger (imiterer babystemme:) «Ago» (svarer:) «Ago» sier vi litt sånn lysere, og så sier barnet (imiterer babystemme:) «æ-ga-ga-ga» og så svarer vi lysere «æ-ga-ga-ga-ga». Vi vil ha mer av lyden din derfor så imiterer jeg deg. Det å gi deg direkte respons ved å synge det samme som du gjør men med entusiasme og glede og gjerne i et lyst toneleie så vet jeg at du får masse bekreftelse som gjør at du vil gjøre det igjen og igjen og igjen. Sånn er det jo også i barnehagen: hvis vi bekrefter barnas lyder, synger på lydene deres, synger om det de gjør så gir det motivasjon og ønske om å synge mer, gjøre mer, være sammen tror jeg.

Kajadilani: jeg er helt enig, og det er jo ansatte i barnehage som gjerne synes at ungene ikke synger nok med i samlingsstund og den type aktiviteter, og da tenker jeg at dette er en veldig fin inngang til å få ungene mer med.

Lise Lotte: Absolutt.
Kajadilani: Synge mer ellers i barnehagehverdagen.

Lise Lotte: Det var en annen student som snakket om en veldig dårlig sangkultur i sin barnehage. Hun hadde jobbet i 20 år i barnehage og så kom hun tilbake på skolebenken og skulle bli barnehagelærer i voksen alder, og så hørte hun om alle de fantastiske prosjektene i alle de andre barnehagene. Ja, de har sangstund da og da, og når vi går på tur synger vi mens vi går og så synger vi når vi skifter bleie. Vi sang i mange vanlige situasjoner. Så sier hun «Herlighet! Altså til det beste synger vi kanskje halve verset av Lucia en gang i året! Vi synger ikke!» For meg så var det rystende å høre egentlig. Så sa jeg «Men barns spontansagn da? Barna synger vel? Det har dere hørt?» (imiterer studenten: ) «Spontansang? Ja, du nevnte hva det var, jeg har aldri hørt det jeg!» Så da spurte jeg henne, «kan du gå tilbake til barnehagen og så lytte etter er det noe spontansang blant barna?» Det var nesten ingen ting! Og det er jo veldig uvanlig. Så de hadde bare bestem seg. «Nei, nå tar vi grep! Men vi må gjøre det sammen» Fordi stemmeskammen, altså den angsten over å synge var så sterk blant de voksne i barnehagen, «nei, vi må ta grep! Vi må gjøre noe! Hvordan skal vi bli kvitt stemmeskammen, hvordan skal vi få opp sangen i barnehagen? Jo, vi må ha skikkelig eksponeringsterapi: vi må gjøre det mye, alle sammen!» For da forhåpentligvis hvis man gjør noe som er litt ubehagelig mange, mange, mange ganger så blir det mindre og mindre og mindre ubehagelig, i hvert fall hvis man er flere om det. Så de lagde skjemaer, hang på veggen, vi kan late som at hun het Berit den studenten. Så hver gang Berit sang noe gav hun seg selv et poeng. Strek på veggen. Når liv sang noe, gav hun seg en strek på veggen. (Synger) «Nå skal vi skifte bleie, bleie, bleie, nå skal vi skifte bleie tra-la-la-la-la-la» Strek på veggen og så videre i alle situasjoner.

For det første hadde de det veldig gøy. De skulle ha et intensivt spontansyngende voksne opplegg, et slags utviklingsprosjekt i 3 uker og så skulle de ta en liten evaluering. Etter tre uker: så var de jo «Stemmeskam – hva er det, liksom? Vi bare synger! Det er bare lyd, det er ikke farlig!» Når alle gjorde det, ble det bare lek og det ble bare gøy. Det ble bedre arbeidsklima, det ble mye bedre stemming blant de voksne og selvfølgelig blir det bedre for barna. Men det jeg da synes kanskje var mest interessant var at plutselig begynte denne studenten å fortelle om «Det ble så mye spontansang blant barna!» Plutselig hørte hun at «oi, i sandkassa så begynte de å synge spontant, og på huska, og de sang i samme tempo som de huska, og de sang når de tegna, og det var akkurat som sangen liksom passet i bevegelsen til tegningen» og det er klart at spontansyngende voksne direkte påvirker hvordan barna synger i lek.

Kajadilani: Og så gir det jo også noen ideer til ungene til hva de kan synge, rent ubevisst tenker jeg.  At plutselig så hører du kanskje da i sandkassen at det den ungen synger i sandkassen likner litt på det hun sang da hun skiftet bleie, for eksempel. At de snapper litt opp melodier og ord, og de trenger den inspirasjonen kanskje da, ungene.

Lise Lotte: Absolutt. Det jeg kan bli litt skremt over er at medvirkning er veldig sterkt i barnehagen og det er veldig fint, men hvis ordet medvirkning får oss voksne til å bare vente; «vi venter og ser hva barna gjør, vi venter for barna skal medvirke, vi venter og venter» så er jeg redd det blir veldig passivt. Spesielt når det kommer til musikk. Men hvis vi setter rammene for hvordan vi kan spontansynge, vi gir barna selvfølgelig masse impulser ved at vi er lekne voksne, som bjudar på, og synger i ulike situasjoner. Da tror jeg vi får en reel mulighet for medvirkning fra barn. «Sånn kan det gjøres», akkurat som du sa, og så kommer de med egne innspill i leken og mye av det er jo helt ubevisst, ikke sant, men de blir jo påvirket av voksne.

Kajadilani: De trenger en impuls.
Lise Lotte: De gjør det!  
Kajadilani: Eller impulser. I flertall. (ler)
Lise Lotte: Helst så mange som mulig. (ler)

Kajadilani: Jeg tenker at det er veldig lett for oss som har holdt på med musikk i mange, mange år å si at det er bare å synge det du gjør og synge når du tar på den skoen, men jeg vet at for mange er det en barriere å komme i gang med akkurat det. Hva tenker du, hvordan skal de komme i gang med den spontansagen?

Lise Lotte: For veldig mange er det en barriere bare det å synge sammen med de andre. På kjente barnesanger. Bare det å synge Bæ bæ lille lam i gruppe med andre kan for enkelte faktisk være vanskelig nok, så det å skulle finne på tekster i farta det er jo next level og kan oppfattes som vanskelig. Det skjønner jeg.  Så dette øver vi på, både når jeg har undervisning med studenter, men også når jeg har kurs, og det skal jeg ha i Stavanger nå. Og da øver vi på spontansang ved å leke med ostinater. Ostinater er ord som går igjen og igjen og igjen, og akkurat den måten å jobbe på har jeg også gjort med barn i barnehagen. Veldig gøy! Da kan man for eksempel ha tostemt spontansang!

Man tenker stemmen som en rytmeboks. Hvis for eksempel vi har tema frukt. Og så «hva slags frukter finnes det?» Og så svarer kanskje barna «eple!», «pære!» ,«banan!». Da har vi tre ting. Eple, pære banan. To av de er jo identisk rytmikk (sier rytmisk: ) «eple», «pære». «Banan» har litt annen rytmikk. Men vi kan bruke bare de tre ordene i spontansang og sette det sammen. Si at vi skal sette de tre sammen til trestemt spontansagn. Det er sånn jeg kan øve på bare for å få inn å synge om det som skjer. Og dette kan man også gjøre i barnehagen trestemt, men da må det være tre voksne som er med. Og da kan den ene synge for eksempel «Eple»- - «Eple». Den går igjen; eple
Mens en annen da, den som skal si pære , det blir ikke så svong over det hvis den sier «pæ-re» på samme sted. Da kan man heller si, «Pæææ-re» - «pæææære» oppå eple. Og så kommer banan.  Da er det «eple - - eple», det er nummer en. Den andre er «pææære», Pææære» tredje: «banaaan- banaaaan» for eksempel, så enkelt kan man øve på det.

Hvordan kan man sette sammen ulike rytmer oppå hverandre. Og det trenger ikke være sånn i barnehagen at man må tenke på ordenes rytmikk og sånn. Dette er hvis man skal lage flerstemt sang av spontansang, det er den måten jeg øver på det på, for da begynner vi egentlig på noe som er vanskeligere, ikke sant, vi skal sette sammen ulike ord, men samtidig så skjønner man da hvor enkelt man å bare synge om det som skjer. (sier rytmisk) «Ta på lua». Man trenger ikke synge det heller! Det er også et poeng, for med engang jeg setter på melodi (synger) «Ta på lua!» så er det mere skummelt enn (sier rytmisk) «Ta på lua». Og bare si det «Ta på god lua!». Derfor ofte begynner jeg med at det blir sånn regle på en måte.

Kajadilani: Rap (ler)

Lise Lotte: (ler) Ja! Litt sånn rap, ja. (ler) Bare ta på gullskjede og sette i gang…
Nei, men at man snakker-synger det og øver på det at kan for mange oppleves mindre sånn prestasjonskrevende enn å skulle lage en melodi i farta .

Kajadilani: Nå skal du få høre et eksempel på et sånn ostinat og dette ble lagt på kurs med Lise Lotte, det er gruppearbeid, og gruppa hare valgt temaet vann.

Kursinnslag: Ostinat (eksempel fra kurs):
Stemme 1; «Ut å svømme-ut å svømme» (gjentas rytmisk)
Stemme 2: «finne skjell- finne skjell» (gjentas rytmisk)
Stemme 3; «salt og vått- salt og vått» (gjentas rytmisk)
Stemme 4: «svisj- svisj» (gjentas)
(Stemme 1 begynner, så kommer stemme 2 osv. )

Lise Lotte: Ja, snakkesynge ting og si det om og om igjen, i garderoben for eksempel, hvis du ikke går på kurs da, og gjør det med barn i barnehagen, bare begynne med (sier rytmisk) «Her er votten- her er votten, hvor er armen din - hvor er armen din- vi tar på votten». Vi synger på hvert plagg. Unger stort sett elsker det! Mine barn begynner å bli litt lei av det (ler) men jeg tror det er litt annerledes når voksne i barnehagen, eller når andre voksne gjør det på dine barn, enn når man gjør det med sine egne barn. Men asså stort sett funker det, men det hender jeg får sånn «mamma, nå er det greit!» Men når jeg har gjort det med andres barn har det vært veldig fint og mye mindre krangling i garderoben, my morsommere og å kle på seg. Nå er jo ikke dette en podcast om eldre, men dette ser vi jo veldig i eldreomsorgen at man kan synge under stell, synge under påkledning og mye mer smidig ting går – og jeg mener det er direkte overførbart i forhold til det vi gjør med barn.

Kajadilani: Absolutt. Mye mer lystbetont med en gang.

Lise Lotte: Det blir mye mer triveligere. Det blir en lek fremfor krav. Jeg lurer på om det er liksom hovedkjernen her. Det med rydding også, ikke sant? Dersom vi synger at det er rydding, da blir det lek.

Kajadilani: Og så er det et eller annet med at når man synger så føles plutselig alt mye tryggere, det er liksom den som synger er jo snill liksom og vil meg vel. Og det er noe med det også. Jeg har bare lyst til å legge til apropos det å synge i garderoben, for jeg har jo erfaring i barnehage som ansatt. Og jeg sang jo så å si hele tiden. Det var ikke alle kollegaene som var like glade for det. De ble kanskje litt lei. (begge ler). Men de så jo at det funka, så etter hvert så begynte de også mer og mer å synge ved påkledning og i alle situasjoner.

Lise Lotte: Men ble de lei fordi at de skulle ønske at de kunne gjøre det selv? Det lurer jeg på da. Om du forstår?

Kajadilani: Ja, men hvis du er litt stressa og ikke helt humør og så er det en kollega som synger og jodler dagen lang, det kan jo bli litt slitsom kanskje.

Lise Lotte: Der er vi nok litt forskjellig.

Kajadilani: Ikke alle som er like tolerant der.

Lise Lotte: Neida (forståelsesfull). Det blir litt sammenlikningsbart med, noen ganger så får jeg veldig bråkete leker til barna mine. Til jul og bursdag. «Og stakkars deg. Har du fått bråkete leker?!» Den lyden fra lekene er helt nydelig fremfor grining, ikke sang?

Kajadilani: Ja, ja (enig).
Lise Lotte: Så lyden av deg da som gauler og synger, som du sier, må være helt nydelig fremfor at det er protester når barna skal kle på seg.
Kajadilani: Ja, og jobben gikk lettere for min del…
Lise Lotte: Selvfølgelig!
Kajadilani: …så jeg fortsatte jeg (ler).

Lise Lotte: Antageligvis var det noen som plukket opp litt etter hvert også.
Kajadilani: Ja, det var det. Så vi gir impulser ikke bare til ungene men til kollegaer, til andre ansatte ved å synge og ved å synge spontansang.

Lise Lotte: Og så tror jeg at for at et slikt prosjekt skal fungere godt, altså hvis man jobber i en barnehage, eller i et fellesskap hvor det er veldig få, kanskje ingen som synger i overganger og i andre situasjoner, som blir enige om at «nå satser vi på det! Og det er ikke en stor kunst vi bare synger om det som skjer og vi synger på barnas lyder.» Hvis alle går sammen, da tror jeg veldig mange vil bli veldig overrasket over hva som kan skje og hvor mye morsomt man kan ha det.

Kajadilani: Alt flyter liksom mye lettere med en gang.
Lise Lotte: Det gjør det og så handler det om å tørre. Det er det. Bare gjøre det.
Kajadilani: Ja. Jeg syntes det var kult det han studenten din sa at det ble en «musikal». (ler).

Lise Lotte: Du skulle sett de stjernene i øyene da han kom inn. Og var.., for han var ganske sur da han dro tre uker før, og det var nok litt fordi han følge at dette gikk langt over hans grense for hva som føles behagelig, og så ble han kanskje litt irritert over det at jeg oppfordret han, eller de da som gruppe, jeg sa jo ikke at han måtte gjøre det, men jeg sa at dette er et godt verktøy og han ble sikkert irritert fordi han kjente at det traff et eller annet i han, og at «det koster meg såpass mye å gjøre det at dette har jeg ikke lyst til! Jeg skal faktisk si fra til læreren at dette er sikkert bra for deg, jeg gjør det ikke!» Og så skulle han bare teste. Så dette har tydeligvis gått litt sånn i underbevisstheten hans at «Nei, jeg får teste!» (ler) Og så funket det så bra.

Kajadilani: Og det kan jo være han tenkte det er mye vanskeligere enn det det er?
Lise Lotte: Det er nettopp det.
Kajadilani: At det var derfor han hadde motstand.  Og så viser det seg at det var jo ganske enkelt.

Lise Lotte: For hvis man da følger barna, det er barna som er med og former aktiviteten. Ja, du må gjerne sette det i gang. Han satte det i gang ved å synge om at han slo på tromma (mener bøtta), så kom det flere barn til og begynte å spille og synge og som sang nye ting og så sang han det. Så hvis man bare setter i gang og gir dem den første impulsen så er det barna som er dirigenter. Og så bare henger man seg på. Så koster det ikke så mye av oss lenger.

Kajadilani: Og så blir det bare gøy!
Lise Lotte: Det gjør det!

Kajadilani: Jeg har en helt nydelig historie fra et bryllup jeg var i i sommer.
Lise Lotte: Fortell!

Kajadilani: Da var det altså en som spilte gitar og så hadde jeg med meg en djembe (afrikansk tromme), og så var det en av ungene som begynte å fortelle en historie om noen kattunger tror jeg det var. Og så går det bare over fra en historie om noen kattunger til at vi begynner liksom å nærmest jam’er om denne historien om disse kattene og tar det helt ut om hva som skjer med de, og ungene står og hyl ler, og det bare varer og det rekker og jeg tror vi holdt på en halvtime og diktet på vers og byttet på å dikte tekst, og det var altså så utrolig gøy (begge ler). Og så var det ikke bare historien som vandret, men instrumentene vandret. Plutselig var det en som spilte tromme og så var det en annen som spilte tromme…

Lise Lotte: Hva var det du tror som fikk sangen til å vare såpass lenge? Hva var grunnen til det?

Kajadilani: Det var jo det at vi begynte å tulle sånn med den historien og bare, jeg husker ikke, det handlet jo først om noen uskyldige kattunger og det ble – det bare tok av med den historien og så tror jeg vil alle ble litt sånn «hvordan ender egentlig dette her?» (ler) Så ja. Så det bare – jeg tror det var noe med den historiefortellingen i tillegg som ble veldig sånn, og at vi fikk en sånn rytme og en groove på en måte, som vi bare hadde lyst til å være i den der deilige sangen da.

Lise Lotte: Og så at - det var to voksne som spilte, ikke sant?
Kajadilani: Ja, vi var to voksne.
Lise Lotte: To LEKNE voksne!
Kajadilani: Yes!

Lise Lotte: Og det er liksom – det tro jeg er selve nøkkelen til å få dette til å fungere og gå, for det virker som dere var genuint inni leken begge to?
Kajadilani: Ja, ja, ja. (bekreftende)

Lise Lotte: Det er ikke noe dere drar på dere fordi dere må, men dere var inni leken som barnet er. Og da kan jo leken bare fortsette og fortsette og fortsette.
Kajadilani: Ja, det kan det. Og så blir det en sånn enorm tilstedeværelse, som vi alle både trenger og setter veldig pris på da. Så det var et nydelig øyeblikk som bare varte og varte. (Ler)

Lise Lotte: Så syng om det som skjer!
Kajadilani: Ja!
Lise Lotte: Og vær med i leken!